Aksjeselskap og aksjonærer skal i utgangspunktet ikke identifiseres, men …

Aksjeselskaper er juridiske personer, som har sine egne rettigheter og forpliktelser. Utgangspunktet er derfor at aksjeselskapet ikke identifiseres med sine aksjonærer og motsatt. Aksjonærene i et aksjeselskap blir derfor ikke bundet av de avtaler som selskapet inngår, selv om de naturligvis berøres gjennom sin aksjonærinteresse i selskapet.

Men dette gjelder ikke unntaksfritt, og det er et løpende tema i hvilke situasjoner det kan foretas en gjennomskjæring fra dette utgangspunktet. Det kan for eksempel foreligge situasjoner hvor rettsmisbruks- eller lojalitetshensyn tilsier identifikasjon, som bl.a. kan innebære at avtaler som selskapet inngår også får direkte betydning for en aksjonærs rettsposisjon overfor den som selskapet inngikk en avtale med.

Et nylig eksempel på dette finnes i en avgjørelse som Borgarting lagmannsrett avsa 28. september 2020. Tema der var en «break fee» avtale mellom to eiendomsmeglere som startet virksomhet sammen. Avtalen innebar at dersom en av meglerne gikk ut av samarbeidet innen en periode på 18 måneder, så skulle den gjenværende megleren få et avtalt fee som følge av dette. Dette var en avtale meglerne imellom før oppstart. Det ble stiftet et aksjeselskap som virksomheten skulle drives i, og hvor begge meglerne ble ansatt. Det ble også inngått en aksjonæravtale.

Da den ene megleren gikk ut av samarbeidet i denne perioden la lagmannsretten til grunn at den gjenværende megleren derfor hadde krav på et slikt fee etter den avtalen disse to meglerne hadde inngått seg imellom.

Men lagmannsretten tok også stilling til om den sluttavtalen som ble inngått mellom selskapet (som var arbeidsgiver) og den uttredende megler (som ansatt) endret dette.

Sluttavtalen fremsto som et fullt og endelig oppgjør for den uttredende megler, og etter sluttavtalen frasa han seg også muligheten til å fremsette krav mot andre selskaper eller personer i konsernet som selskapet inngikk i.  

Som følge av en konkret vurdering av det konkrete partnerskap som ble etablert, hvordan dette var regulert i aksjonæravtalen, og den måten den gjenværende meglers interesser ble berørt av sluttavtalen, kom lagmannsretten til at sluttavtalen selskapet hadde inngått med den uttredende megler også avskar kravet den gjenværende megler hadde etter break fee avtalen. Lagmannsrettens bygger sin avgjørelse på identifikasjons- og gjennomskjæringssynspunkter, og kom gjennom dette frem til at det ikke var akseptabelt i situasjonen at kravet på et slikt fee besto.