Dekker avbruddsforsikringen redusert omsetning som følge av Korona?

Vi har fått flere spørsmål fra bedrifter som har avbruddsdekning om denne dekker inntektsbortfall som følge av Korona-situasjonen. Inntektsbortfallet kan skyldes at kunder ikke kommer til butikken, restauranten eller hotellet som følge av dette, eller at bedriften må begrense sine åpningstider eller stenge helt på eget initiativ eller etter påbud fra myndigheten.

De fleste bedrifter som har avbruddsdekning har dette i tilknytning til at de har forsikret den faste eiendommen de driver fra eller forsikret driftsutstyr som er avgjørende for virksomheten.

Dette gir dekning for avbrudd som er en følge av at slike eiendeler blir utsatt for en erstatningsmessig skade, og dette dekker generelt ikke skadeforebyggende tiltak som følge av frykt for Koronasmitte.

Det har vært et tema i Nemndpraksis knyttet til en formulering i forsikringsvilkårene som tilsynelatende gir en generell dekning for skadeforebyggende tiltak, selv om skaden bedriften eller det offentlige forebygger med det midlertidige tiltaket ikke berører bedriftens forsikrede eiendeler direkte. Uklarheten knyttes til annet avsnitt i følgende forsikringsvilkår:

«Avbruddstap i inntil 12 måneder, beregnet etter reglene i pkt. 5.3.1, 5.3.2 og 5.3.3 ved stans eller innskrenkninger av driften som er en direkte følge av erstatningsmessig skade, jf. pkt. 4, inntruffet på forsikringsstedet i forsikringstiden

Avbruddstap innenfor ansvarstiden dersom adkomsten eller bruken av forsikringsstedet er fysisk hindret eller vanskeliggjort som følge av midlertidige skadeforebyggende tiltak eller selve skaden. Dette gjelder hvis skaden direkte truer eller er utløst, selv om sikredes eiendom ikke er berørt»

Det første avsnittet viser til avbruddstap som følge av stans eller innskrenkinger av driften som følge av erstatningsmessig skade. Denne delen gjelder dekning for avbruddstap der bedriften opplever skader eller skadeårsaker som er dekket under forsikringen.

Det andre avsnittet er mer generelt utformet og viser til at dekningen gjelder skadeforebyggende tiltak også der bedriftens eiendom ikke er berørt. Når det ikke er et vilkår for avbruddsdekning at bedriftens eiendom er berørt, hvilke skadeforebyggende tiltak siktes det til da?

En Nemdsavgjørelse fra 2008 kunne tyde på at dette var en generell utvidelse av dekningen, og at den omfattet alle skadeforebyggende tiltak som f.eks. vanskeliggjorde bruken av den forsikrede eiendommen. Den avgjørelsen gjaldt et steinras som medførte at myndighetene stengte en tunnel i nærheten av en restaurant som lå langs E18, noe som innebar at hovedtilkomsten til restauranten ble stengt og kundegrunnlaget ble tilnærmet borte. Selve steinraset og de skadeforebyggende tiltak som vegvesenet iverksatte berørte ikke bedriftens eiendom direkte.

Nemndas begrunnelse for at det i det tilfellet ikke forelå dekning for avbruddstap for restauranten var at tilgangen til restauranten ikke var fysisk hindret. Nemnda tok i avgjørelsen ikke opp betydningen av at de skadeforebyggende tiltakene som ble iverksatt ikke hadde sin årsak i noe som var dekket under restaurantens forsikring og heller ikke ble iverksatt for å beskytte bedriftens forsikrede eiendeler.

Da en tilsvarende problemstilling kom opp i 2018 var Nemnda generelt avvisende til at denne formuleringen skulle gi bedriften en generelt utvidet dekning for skadeforebyggende tiltak som vanskeliggjorde tilgang til eiendommen.

I den saken måtte bedriften flytte ut av sine næringslokaler som følge av muggsopp i lokalene, og muggsoppskader var ellers ikke dekket under forsikringen. Bedriften anførte at den måtte iverksette skadeforebyggende tiltak som følge av denne muggsoppen, og at bruken av næringslokalene i denne perioden derfor ble fysisk hindret eller vanskeliggjort.

Bedriften mente at det var helt naturlig å lese det andre avsnittet som en selvstendig del av forsikringen slik at alle midlertidige skadeforebyggende tiltak som vanskeliggjorde bruken av de forsikrede lokalene kunne begrunne avbruddsdekning. Bedriften anførte også at dersom dette ikke var dekket så måtte forsikringsselskapet ha informert om denne begrensningen og om eventuelle tilleggsdekninger som markedsføres.

I den avgjørelsen tok Nemnda et generelt standpunkt, og fremhevet at dekningen for slike skadeforebyggende tiltak etter annet avsnitt ikke kunne ses løsrevet fra første avsnitts vilkår om krav til erstatningsmessig skade.  Det avgjørende for Nemndas tolkning var at annet avsnitt benyttet formuleringen «selve skaden» (bestemt form) og ikke «skade» (i ubestemt form), noe som ble sett på som en henvising til de erstatningsmessige skadene i første avsnitt.

Nemnda uttalte at den ikke var i tvil om resultatet, og det er kanskje mer overraskende enn selve resultatet.

Nemnda nevnte ingenting om betydningen av at annet avsnitt etter sin egen ordlyd skal gjelde også der «sikredes eiendom ikke er berørt». Det er nettopp særlig denne del av avsnittet som gjør at dette avsnittet kan leses slik at det dekker ethvert midlertidig skadeforebyggende tiltak, hvor det eneste kravet til dekning utover det er at tiltaket må medføre at adkomsten eller bruken av den forsikrede eiendommen enten blir fysisk hindret eller vanskeliggjort. Nemnda berører heller ikke sin tidligere avgjørelse fra 2008 som er i tråd med en slik mer generell dekning. Det avgjørende for Nemnda var som nevnt at det i annet avsnitt sto «skaden» og ikke «skade». 

Også Nemndas begrunnelse for at det ikke forelå brudd på forsikringsselskapets plikt til å informere om begrensninger i dekningen er lite tilfredsstillende. Nemnda viste her til at annet avsnitt ikke var en begrensning i dekningen, men en utvidelse av dekningen. Det Nemnda begrunnet dette med var at mens første avsnitt gjelder «stans eller innskrenkninger av driften», omfatter annet avsnitt også situasjoner der tilkomsten eller bruken av eiendommen blir fysisk hindret eller vanskeliggjort.

Nemnda drøftet ikke hvilken reell forskjell det er på disse kravene; hvor det første avsnittet fokuserer på virkningen på driften som foregår i lokalet, mens annet avsnitt ser på selve den fysiske bruken av det forsikrede lokalet. Det må vel være klart at der et midlertidig tiltak gjør at tilkomsten til lokalene blir fysisk hindret eller bruken av det blir vanskeliggjort - slik annet avsnitt foreskriver - så vil effekten av dette nettopp være «stans eller innskrenkning av driften», som igjen påfører bedriften et avbruddstap. Slik annet avsnitt er formulert er den store forskjellen i annet avsnitt sammenliknet med første avsnitt at det etter annet avsnitt ikke kreves at bedriftens eiendom er berørt.

Selv om det ikke er utenkelig vil det nok likevel sitte svært langt inne for en domstol å overprøve Nemndas forståelse av dette vilkåret, og på en slik måte at også de skadeforebyggende tiltak mot Koronasmitte som nå er iverksatt omfattes av avbruddsdekningen i annet avsnitt.  

Mindre utenkelig er det kanskje at en domstol i enkelttilfeller vil kunne si at forsikringsselskapet burde gitt bedre informasjon om at slike skadeforebyggende tiltak ikke er dekket, særlig til bedrifter som driver en type virksomhet som er spesielt utsatt dersom en smittesituasjon oppstår.

Dette fordi det i markedet finnes muligheter for å tegne en utvidet dekning for avbruddstap som oppstår som følge av at offentlige myndigheter med hjemmel i smittevernlovgivningen gir bedriften pålegg/restriksjoner for å hindre spredning av Korona.

Smittevernloven har til formål å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer, og blant flere tiltak som kan iverksettes er vedtak om stenging av virksomheter som samler flere mennesker.

Omfanget av slike tilleggsdekninger vil normalt kunne forhandles med forsikringsselskapet, selv om enkelte spesialdekninger som er i markedet i dag er knyttet til bestemte former for bakteriell smitte, og har vilkår som gjør unntak for avbruddstap som skyldes virus.

Det beror derfor helt konkret på om bedriftens behov også for en slik dekning ble tilstrekkelig kommunisert til forsikringsselskapets salgsrepresentant, eller om det forelå andre forhold som ga salgsrepresentanten en særlig oppfordring til å ta dette opp med bedriften.

Et krav om erstatning for brudd på informasjonsplikten vil forutsette at bedriften ville ha tegnet en slik tilleggsdekning dersom den hadde mottatt denne informasjonen, enten hos det aktuelle forsikringsselskapet eller et annet selskap. Tvilsrisikoen for om bedriften ville tegnet en slik tilleggsdekning vil normalt gå utover forsikringsselskapet.